Det er ofte på kvelden, når jeg prøver å sove, at jeg skammer meg. Det kan være noe jeg sa, noe jeg gjorde eller ett personlighetstrekk jeg glemte å dempe. Det kan være en situasjon der jeg ble mistolket, eller en tidligere hendelse. Skam er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.
Skam er en sosiale følelse som oppstår når vi ser oss selv med andres øyner, og opplever at vi blir vurdert negativt. Noen ganger tar skammen en alt for stor plass i livet, og det er ikke alltid bevisst. For noen er skam en så integrert del av personligheten, at man kanskje tenker at «jeg er bare sånn». Det kan være vanskelig å skille mellom søster-begrepene skam og skyld. Skam handler om hvem man er og er tettere knyttet til selvfølelse, der skyldfølelse kommer i forbindelse med noe man gjør.
Personlighet, oppvekst eller ekstreme situasjoner er også faktorer som kan føre til at en skammer seg. Dersom skammen hindrer oss i å gjøre de tingene vi drømmer om, har lyst til, eller hindrer oss i å være åpne og ærlige, da blir livene våre bergendenes og ensomme. Dette er dessverre utbredt i vår jantelovskultur.
Dessverre kan våre skamfulle selvbilder være så overidentifiserte at vi ikke ser at skam er noe vi påfører oss selv og viderefører noe andre har påført oss. I en sterk skamidentitet kan man føle at man er: helt feil, råtten, skitten, mislykket, uinteressant eller uelskbar. Ofte kan en føle at en fortjener å ha det vondt.
For mange kan det å skamme seg på et eller annet tidspunkt utvikle seg til selvangrep, for eksempel i form av sterk selvkritikk, unngåelse av situasjoner som kan fremkalle skam eller unngåelse av prosesseringen av hendelsen.
For å dekke over skam og sårbarhet utvikler vi ofte ulike former for «falske» selv. Ofte i form av roller, fasader og væremåter. De er falske fordi man forsøker å være noen som man tror andre vil vi skal være, eller fordi vi beskytter og dekker over noe sårbart. Dersom man allerede har en tendens til å ha en sterk indre de-evaluerende kritiker kan dette bli ett selvskadende verktøy: «jeg er falsk». Som en ulv i fåreklær kler vår indre kritiker seg i fine viktige ideal og verdier, og som en trojansk hest kommer den seg nok en gang på vår innside bare for å krige og beleier. Man mister kontakten med seg selv og sin identitet.
Når vi kompenserer for skammen kan vi eksempelvis dekke over det «negative» med noe «posititvt». Dette kan være ett behov for å belyse klesstil, resultater/suksess, popularitet, de «riktige» vennene osv… I stedet for å gi opp og underkaste seg skammen har man begitt seg på ett «våpenkappløp» for å vise den «indre kritikeren» at den har feil og at man er «god nok». Andre vanlige strategier mot skam er å døve den med rusmidler, alkohol, trening, spising, sult eller å distrahere seg med andre stimulerende input. Det å eksternalisering skammen gjennom å kritisere/angripe andre i stedet for å forholde seg til egen skam og underliggende umøtte behov er også utbredt. En kan også oppleve å blokkere ute eller fortrenge hendelser og tanker knytt til skammen.
Skam opprettholder psykiske lidelser og reduserer livskvaliteten ved å understøtte en streng indre dialog. Ved å angripe oss selv får vi en viss kontroll over skammen, den destruktive selvkritikken kan oppleves som en selvfølge, noe «fortjent». Vi regulerer skammen ved å anerkjenne den, fremfor å bearbeide den.
Skam er vanskelig å gripe tak i. Den kan farge hele ens vesen, men oppleves som lite konkret. Å oppdage og identifisere følelsen er et viktig utgangspunkt for å kunne forholde seg til den på en hensiktsmessig måte. Det er det som åpner opp for at tankene om egen skam og skyld kan bli korrigert.
