Det var 10 mars 2020, vi hadde tre-dagers eksamen. Jeg satt tolv timer for dag på biblioteket med to venninner fra klassen. Covid-19 var over alt på nyhetene, men hode mitt var andre plasser. Jeg var redd for at biblioteket skulle stenge, og samarbeidet med vennene mine var viktig for meg. Covid-19 bemerket jeg først på vei hjem fra biblioteket når både jeg og butikkene var tom for dopapir og kylling.
Den 13 mars gikk Norge i «lockdown» og jeg leverte eksamen. Covid-19 føltes ikke lenger som ett fjernt virus på andre siden av jorden. Hverdagen min ble snudd på hodet, og sto ovenfor nye utfordringer. For å være ærlig, var den første uken som ett pust i bakken. Jeg var sliten og fikk tid til å hvile, men litt slik som sommerferien da jeg var barn, savnet jeg fort hverdagen. Jeg ble permittert fra jobben min og ingen kunne møtes lenger.
Forelesningene ble vist over nett. En stor utfordring var å ikke miste fokuset til mobiltelefonen eller verre, sovne i sengen. Jeg savnet forelesningssalen med venner. Den siste eksamenen min for vår-semesteret skrev jeg alene, med unntak av noen få telefonsamtaler. Jeg var usikker på egen kompetanse, og det var uvant å jobbe så selvstendig. Dette opplevde jeg som veldig stressende, en lærerik, men tung periode.
Siden mars 2020 har undervisningen vært over nett, men nå føles forelesningssalen fjern. Heldigvis har jeg en herlig kohort-gruppe som møtes for å arbeide. Jeg er også heldig som ikke lenger er permittert, og for første gang tar jeg gjerne en ekstra vakt på lørdager. Det er fint å ha noe å gå til. Det er rart hvordan perspektivet på hva som er «gøy» fort kan endre seg.
Jeg savner treningssenteret, venner og ting å se frem til. Det er ikke optimalt å sitte hjemme hver dag i sin beste alder. Som Theodor Kittelsen(1898) sa er lediggang roten til alt ondt.
I starten mistet jeg ett par busser fordi jeg glemte bunnbindet hjemme, men smittevern ble fort en vane. Jeg prøver å være kreativ med alternative aktiviteter å fylle hverdagen med. Samtidig håper jeg alle er forsiktige, og at alt en dag går tilbake til «normalt”.
